Nynorskordboka
forsnakke
forsnakka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forsnakkaå forsnakke | forsnakkar | forsnakka | har forsnakka | forsnakk!forsnakka!forsnakke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forsnakka + substantiv | forsnakka + substantiv | den/det forsnakka + substantiv | forsnakka + substantiv | forsnakkande |
Opphav
av for- (2Faste uttrykk
- forsnakke segseie noko anna enn ein meinte å seie;
seie for mykje;
røpe, snakke over seg- han forsnakka seg overfor veljarane;
- vere redd for å forsnakke seg