Nynorskordboka
erkehertug
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein erkehertug | erkehertugen | erkehertugar | erkehertugane |
Opphav
frå tyskTyding og bruk
frå 1453: prinsetittel i det habsburgske monarkiet i Austerrike;
jamfør erke- (1)