Nynorskordboka
fråfalle
fråfalla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fråfallaå fråfalle | fråfell | fråfall | har fråfalle | fråfall! |
| har fråfalli | fråfall! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fråfallen + substantiv | fråfalle + substantiv | den/det fråfalne + substantiv | fråfalne + substantiv | fråfallande | |
| fråfalli + substantiv | fråfalli + substantiv | fråfalne + substantiv | fråfallande | ||
Tyding og bruk
avstå frå, gje avkall på, gje opp
Døme
- politiet har formelt fråfalle siktinga