Nynorskordboka
diskontere
diskontera
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å diskonteraå diskontere | diskonterer | diskonterte | har diskontert | diskonter! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
diskontert + substantiv | diskontert + substantiv | den/det diskonterte + substantiv | diskonterte + substantiv | diskonterande |
Opphav
gjennom tysk, frå italiensk (di)scontare, av latin dis- og computare ‘telje, rekne’; jamfør dis- (1)Tyding og bruk
- rekne om ein framtidig verdi til noverdi
Døme
- å diskontere framtidige inntekter
- kjøpe eller selje eit verdipapir før forfall (2, 2) mot diskonto (1)
Døme
- høve til å diskontere vekslar
- i overført tyding: ta på forskot (2, 2)
Døme
- diskontere norsk siger;
- dei byrja å diskontere ein allianse mellom partia