Bokmålsordboka
vildre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vildre | vildrer | vildra | har vildra | vildr!vildre! |
| vildret | har vildret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vildra + substantiv | vildra + substantiv | den/det vildra + substantiv | vildra + substantiv | vildrende |
| vildret + substantiv | vildret + substantiv | den/det vildrede + substantiv | vildrede + substantiv | |
| den/det vildrete + substantiv | vildrete + substantiv | |||
Opphav
av villBetydning og bruk
gå seg vill;
forville seg, tulle seg bort
Eksempel
- vildre seg bort i tåkeheimen;
- han vildret rundt i skogen uten å finne veien