Bokmålsordboka
vegre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vegre | vegrer | vegra | har vegra | vegr!vegre! |
| vegret | har vegret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vegra + substantiv | vegra + substantiv | den/det vegra + substantiv | vegra + substantiv | vegrende |
| vegret + substantiv | vegret + substantiv | den/det vegrede + substantiv | vegrede + substantiv | |
| den/det vegrete + substantiv | vegrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; beslektet med norrønt vega ‘kjempe, drepe’Betydning og bruk
refleksivt:;
sette seg imot, nekte, avslå;
kvi (seg for)
Eksempel
- vegre seg for å be om hjelp;
- vegre seg for å stille til valg;
- ta imot tilbudet etter å ha vegret lenge;
- vegre å ta til seg næring