Bokmålsordboka
tungvint, tungvinn
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| tungvinn | tungvint | tungvinne | tungvinne |
| tungvint | tungvinte | tungvinte | |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| tungvinnere | tungvinnest | tungvinneste |
Opphav
jamfør norrønt vinna ‘arbeide’Betydning og bruk
tung å bruke eller arbeide med;
arbeidskrevende, upraktisk, omstendelig, gammeldags
Eksempel
- tungvint gårdsdrift;
- en tungvint ordning;
- det er tungvint å komme seg dit med buss;
- stedet ligger tungvint til