Bokmålsordboka
trygle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å trygle | trygler | trygla | har trygla | trygl!trygle! |
| tryglet | har tryglet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| trygla + substantiv | trygla + substantiv | den/det trygla + substantiv | trygla + substantiv | tryglende |
| tryglet + substantiv | tryglet + substantiv | den/det tryglede + substantiv | tryglede + substantiv | |
| den/det tryglete + substantiv | tryglete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk truggelen ‘tigge, bedra’Betydning og bruk
be ydmykt og inderlig;
tigge
Eksempel
- trygle om nåde;
- hun tryglet og bad om å få bli med