Bokmålsordboka
tilbørlig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| tilbørlig | tilbørlig | tilbørlige | tilbørlige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| tilbørligere | tilbørligst | tilbørligste |
Opphav
gjennom dansk; av lavtysk toboren ‘være passende’Betydning og bruk
Eksempel
- ta tilbørlig hensyn;
- opptre på en tilbørlig måte