Bokmålsordboka
terminus
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en terminus | terminusen | termini | terminiene |
Opphav
middelalderlatin ‘begrepsavgrensning, definisjon’; fra latin ‘grense’Betydning og bruk
- tidspunkt som danner en grense
Faste uttrykk
- terminus ad quemtidspunkt som noe regnes til
- terminus ante quemtidspunkt som noe kommer foran
- terminus post quemtidspunkt som noe kommer etter