Bokmålsordboka
supinum
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et supinum | supinumet | supiner | supinasupinene |
Opphav
fra latin, av supinus, opprinnelig ‘bøyd bakover’Betydning og bruk
- i latin: bøyingsform av verbet, brukt til å uttrykke formål eller hensyn
- i norsk: verbalform som sammen med hjelpeverbet ‘ha’ blir brukt til å lage de sammensatte temporaene presens perfektum og preteritum perfektum, og som har samme form som nøytrum av perfektum partisipp
Eksempel
- i setningen ‘hun har ødelagt sykkelen’ er ‘ødelagt’ supinum