Bokmålsordboka
stønne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å stønne | stønner | stønna | har stønna | stønn! |
| stønnet | har stønnet | |||
| stønte | har stønt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| stønna + substantiv | stønna + substantiv | den/det stønna + substantiv | stønna + substantiv | stønnende |
| stønnet + substantiv | stønnet + substantiv | den/det stønnede + substantiv | stønnede + substantiv | |
| den/det stønnete + substantiv | stønnete + substantiv | |||
| stønt + substantiv | stønt + substantiv | den/det stønte + substantiv | stønte + substantiv | |
Opphav
norrønt stynjaBetydning og bruk
puste, sukke tungt, gispe
Eksempel
- de gikk og stønnet i varmen;
- stønne under åket;
- stønne av smerte