Bokmålsordboka
spørre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spørre | spør | spurte | har spurt | spør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spurt + substantiv | spurt + substantiv | den/det spurte + substantiv | spurte + substantiv | spørrende |
Opphav
norrønt spyrja, av sporBetydning og bruk
- tiltale, henvende seg til for å få svar på noe
Eksempel
- hvordan vet du det, om jeg tør spørre?
- skrive og spørre om noe;
- guttungen spurte og grov om all ting;
- om 30 år er det ingen som spør hvem du var – ingen som bryr seg om;
- jeg spør ikke noen om lov;
- få spurt opp noe(n);
- spørre seg for;
- spørre om veien;
- spørre en ut om noe;
- spørre etter en;
- spørre noen til råds
- eksaminere
- bli spurt om 1814
- som adjektiv i presens partisipp: som uttrykker spørsmål
- spørrende pronomen;
- en spørrende hovedsetning;
- et spørrende blikk
- som adverb:
- se spørrende på en
- brukt for å understreke noe:
- spør om jeg ble glad
- få vite
Eksempel
- spørre nytt;
- han ble aldri spurt siden – ingen hørte mer til ham
Faste uttrykk
- det spørsdet er tvilsomt;
det kommer an på- det spørs om pengene rekker til;
- det spørs om jeg får tid
- spørre seg selvfundere på selv;
overveie, grunne på- jeg spurte meg selv hva jeg virkelig ønsket