Bokmålsordboka
sjonglere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å sjonglere | sjonglerer | sjonglerte | har sjonglert | sjongler! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
sjonglert + substantiv | sjonglert + substantiv | den/det sjonglerte + substantiv | sjonglerte + substantiv | sjonglerende |
Opphav
gjennom fransk; fra latin joculari ‘spøke’Betydning og bruk
tumle med, leke med;
gjøre kunststykker, for eksempel holde flere baller, tallerkener og lignende i lufta på én gang;
Eksempel
- sjonglere med fremmedord;
- sjonglere med tallene i et regnskap