Bokmålsordboka
selvutslettende, sjølutslettende
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| selvutslettende | selvutslettende | selvutslettende | selvutslettende |
| sjølutslettende | sjølutslettende | sjølutslettende | sjølutslettende |
Betydning og bruk
som er svært beskjeden;
som holder seg helt i bakgrunnen;
som tar så mye hensyn til andre at en selv blir nærmest usynlig