Bokmålsordboka
selvstendig, sjølstendig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| selvstendig | selvstendig | selvstendige | selvstendige |
| sjølstendig | sjølstendig | sjølstendige | sjølstendige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| selvstendigere | selvstendigst | selvstendigste |
| sjølstendigere | sjølstendigst | sjølstendigste |
Opphav
etter tysk selbständig, opprinnelig ‘som står, består for seg selv’Betydning og bruk
- som tenker og handler uten å rette seg etter andre;som selv bestemmer;fri, uavhengig, ubundet
Eksempel
- en selvstendig stat;
- jeg er blitt en mer selvstendig person
- brukt som adverb:
- tenke selvstendig
Eksempel
- han stod fram som en selvstendig forfatter;
- de har knapt tenkt en selvstendig tanke
- som driver på egen hånd eller for egen regning
Eksempel
- hun er selvstendig næringsdrivende