Bokmålsordboka
røyne
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å røyne | røyner | røyna | har røyna | røyn! |
røynet | har røynet | |||
røynte | har røynt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
røyna + substantiv | røyna + substantiv | den/det røyna + substantiv | røyna + substantiv | røynende |
røynet + substantiv | røynet + substantiv | den/det røynede + substantiv | røynede + substantiv | |
den/det røynete + substantiv | røynete + substantiv | |||
røynt + substantiv | røynt + substantiv | den/det røynte + substantiv | røynte + substantiv |
Opphav
norrønt reynaBetydning og bruk
måtte tåle eller gjennomgå;
få vite gjennom egen opplevelse;
prøve, erfare, oppleve
Eksempel
- hun har fått røyne mye motgang
Faste uttrykk
- når det røyner pånår det gjelder;
når det blir alvor- hun er god å ha når det røyner på
- røyne påta på;
tære på- alt arbeidet begynner å røyne på
- røyne segprøve kreftene sine
- laget fikk virkelig røynt seg mot en sterk motstander