Bokmålsordboka
ruptur
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en ruptur | rupturen | rupturer | rupturene |
Opphav
fra latin, av rumpere ‘bryte’Betydning og bruk
brist i muskler, sener eller indre organer;
til forskjell fra fraktur