Bokmålsordboka
rotte 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rotte | rotter | rotta | har rotta | rott! |
| rottet | har rottet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rotta + substantiv | rotta + substantiv | den/det rotta + substantiv | rotta + substantiv | rottende |
| rottet + substantiv | rottet + substantiv | den/det rottede + substantiv | rottede + substantiv | |
| den/det rottete + substantiv | rottete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk, av Rotte ‘skare, bande’Faste uttrykk
- rotte seg sammenslå seg sammen for å skade noen, gjøre ugagn eller lignende