Bokmålsordboka
revoltere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å revoltere | revolterer | revolterte | har revoltert | revolter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| revoltert + substantiv | revoltert + substantiv | den/det revolterte + substantiv | revolterte + substantiv | revolterende |
Opphav
fra fransk; av latin re- og volutare ‘velte’Betydning og bruk
gjøre opprør