Bokmålsordboka
parkere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å parkere | parkerer | parkerte | har parkert | parker! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| parkert + substantiv | parkert + substantiv | den/det parkerte + substantiv | parkerte + substantiv | parkerende |
Opphav
fra fransk; samme opprinnelse som parkBetydning og bruk
- sette noe fra seg, som regel et kjøretøy
Eksempel
- parkere bilen
- i overført betydning: plassere (i andres varetekt)
Eksempel
- de parkerte barna hos slektninger
- i overført betydning: utsette eller avslutte
Eksempel
- de må parkere saken inntil videre