Bokmålsordboka
marulke
substantiv hankjønn eller hunkjønn
marulk
substantiv hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en marulk | marulken | marulker | marulkene |
| en marulke | ||||
| hunkjønn | ei/en marulke | marulka | ||
Opphav
førsteleddet mar-, av norrønt mǫrulfr, av marr ‘hav, sjø’Betydning og bruk
- i flertall: orden av saltvannsfisker der den første delen av finnen sitter på hodet og kan minne om en fiskestang;Lophiiformes