Bokmålsordboka
legitimere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å legitimere | legitimerer | legitimerte | har legitimert | legitimer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| legitimert + substantiv | legitimert + substantiv | den/det legitimerte + substantiv | legitimerte + substantiv | legitimerende |
Opphav
gjennom tysk og fransk; fra middelalderlatinBetydning og bruk
gjøre lovlig;
godtgjøre sin rett til noe
Eksempel
- legitimere et forhold;
- legitimere sine krav
Faste uttrykk
- legitimere segbevise identiteten sin ved hjelp av legitimasjon (2)