Bokmålsordboka
kompetent
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| kompetent | kompetent | kompetente | kompetente |
Opphav
gjennom fransk; fra latin , av competere ‘treffe sammen, svare til’Betydning og bruk
- som har nødvendige kvalifikasjoner;tilstrekkelig dyktig
Eksempel
- bli kjent kompetent til en stilling;
- jeg er ikke kompetent til å uttale meg om saken
- som har rett til å gjøre noe i kraft av stillingen sin