Bokmålsordboka
klokker
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en klokker | klokkeren | klokkere | klokkerne |
Opphav
norrønt klokkari, opprinnelig ‘den som ringer med kirkeklokka’, fra lavtysk; etter middelalderlatinBetydning og bruk
kirkelig ansatt som er prestens medhjelper
Faste uttrykk
- når det regner på presten, så drypper det på klokkerennår en har suksess, kommer det også andre i nærheten til gode