Bokmålsordboka
klamme, klammer 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en klamme | klammen | klammer | klammene |
| en klammer | klammeren | klammere | klammerne |
| klamreklamrer | klamrene | ||
Opphav
fra lavtysk, av tysk , opprinnelig ‘klemme’; beslektet med klamBetydning og bruk
- tegn (som særlig settes i margen, og) som sammenføyer flere linjer eller ord