Bokmålsordboka
karakal
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en karakal | karakalen | karakaler | karakalene |
Opphav
gjennom fransk; fra tyrkisk kara kulak ‘svart øre’Betydning og bruk
rovdyr av gaupeslekta som lever i steppe- og ørkenområder i Afrika og Asia;
Caracal caracal