Bokmålsordboka
juble
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å juble | jubler | jubla | har jubla | jubl!juble! |
jublet | har jublet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
jubla + substantiv | jubla + substantiv | den/det jubla + substantiv | jubla + substantiv | jublende |
jublet + substantiv | jublet + substantiv | den/det jublede + substantiv | jublede + substantiv | |
den/det jublete + substantiv | jublete + substantiv |
Opphav
gjennom tysk jubeln, av jubilieren og middelalderlatin jubilare, fra latin jubilum ‘rop, huiing fra gjeterne’; jamfør jubelBetydning og bruk
rope og synge av glede
Eksempel
- spillerne jublet over seieren;
- juble av glede
- brukt som adjektiv
- bli møtt av en jublende folkemengde
- brukt som adverb
- være jublende glad