Bokmålsordboka
ivre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ivre | ivrer | ivra | har ivra | ivr!ivre! |
| ivret | har ivret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| ivra + substantiv | ivra + substantiv | den/det ivra + substantiv | ivra + substantiv | ivrende |
| ivret + substantiv | ivret + substantiv | den/det ivrede + substantiv | ivrede + substantiv | |
| den/det ivrete + substantiv | ivrete + substantiv | |||
Opphav
gjennom dansk; fra lavtysk iverenBetydning og bruk
legge iver for dagen, vise seg ivrig
Eksempel
- ivre for en sak;
- de ivret etter å komme i gang