Bokmålsordboka
høysete, høgsete
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et høgsete | høgsetet | høgseter | høgsetahøgsetene |
| et høysete | høysetet | høyseter | høysetahøysetene |
Opphav
norrønt hásætiBetydning og bruk
- om norrøne forhold: gjeveste plass i stue eller hall
- plass ved enden av langbordet
Faste uttrykk
- sette i høysetetprioritere høyest
- sikkerheten ble satt i høysetet under arrangementet;
- skolen setter trivsel i høysetet