Bokmålsordboka
gruble
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å gruble | grubler | grubla | har grubla | grubl!gruble! |
| grublet | har grublet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| grubla + substantiv | grubla + substantiv | den/det grubla + substantiv | grubla + substantiv | grublende |
| grublet + substantiv | grublet + substantiv | den/det grublede + substantiv | grublede + substantiv | |
| den/det grublete + substantiv | grublete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk grubeln, opprinnelig ‘grave’Betydning og bruk
Eksempel
- sitte og gruble;
- du grubler for mye;
- gruble over noe
- brukt som adjektiv
- boka handler om en grublende tiåring