Bokmålsordboka
geipe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å geipe | geiper | geipa | har geipa | geip! |
| geipet | har geipet | |||
| geipte | har geipt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| geipa + substantiv | geipa + substantiv | den/det geipa + substantiv | geipa + substantiv | geipende |
| geipet + substantiv | geipet + substantiv | den/det geipede + substantiv | geipede + substantiv | |
| den/det geipete + substantiv | geipete + substantiv | |||
| geipt + substantiv | geipt + substantiv | den/det geipte + substantiv | geipte + substantiv | |
Opphav
norrønt geipa ‘prate, slarve’Betydning og bruk
- furte, gråte
- gjøre grimaser for å uttrykke hån, forakt, herming
Eksempel
- geipe etter en;
- geipe til noe