Bokmålsordboka
anfekte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å anfekte | anfekter | anfekta | har anfekta | anfekt! |
| anfektet | har anfektet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| anfekta + substantiv | anfekta + substantiv | den/det anfekta + substantiv | anfekta + substantiv | anfektende |
| anfektet + substantiv | anfektet + substantiv | den/det anfektede + substantiv | anfektede + substantiv | |
| den/det anfektete + substantiv | anfektete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk ‘fekte mot’Betydning og bruk
bringe ut av fatning;
affisere
Eksempel
- han lar seg ikke anfekte av slike bagateller;
- det anfekter meg ikke det minste