Bokmålsordboka
forurette
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å forurette | foruretter | foruretta | har foruretta | forurett! |
forurettet | har forurettet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
foruretta + substantiv | foruretta + substantiv | den/det foruretta + substantiv | foruretta + substantiv | forurettende |
forurettet + substantiv | forurettet + substantiv | den/det forurettede + substantiv | forurettede + substantiv | |
den/det forurettete + substantiv | forurettete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
gjøre urett mot, krenke
Eksempel
- anklagen foruretter dem