Bokmålsordboka
formumme
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å formumme | formummer | formumma | har formumma | formum! |
| formummet | har formummet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| formumma + substantiv | formumma + substantiv | den/det formumma + substantiv | formumma + substantiv | formummende |
| formummet + substantiv | formummet + substantiv | den/det formummede + substantiv | formummede + substantiv | |
| den/det formummete + substantiv | formummete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk ‘gjøre utydelig, tilsløre’, sisteleddet beslektet med mumle; av for- (2Betydning og bruk
gjøre ugjenkjennelig
- brukt som adjektiv
- en formummet skikkelse
Faste uttrykk
- formumme segmaskere eller forkle seg