Bokmålsordboka
forbeine, forbene
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forbeine | forbeiner | forbeina | har forbeina | forbein! |
| forbeinet | har forbeinet | |||
| å forbene | forbener | forbena | har forbena | forben! |
| forbenet | har forbenet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forbeina + substantiv | forbeina + substantiv | den/det forbeina + substantiv | forbeina + substantiv | forbeinende |
| forbeinet + substantiv | forbeinet + substantiv | den/det forbeinede + substantiv | forbeinede + substantiv | |
| den/det forbeinete + substantiv | forbeinete + substantiv | |||
| forbena + substantiv | forbena + substantiv | den/det forbena + substantiv | forbena + substantiv | forbenende |
| forbenet + substantiv | forbenet + substantiv | den/det forbenede + substantiv | forbenede + substantiv | |
| den/det forbenete + substantiv | forbenete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk; av for- (2Betydning og bruk
- bli til bein
Eksempel
- skjelettet blir forbeinet
- brukt som adjektiv: fastgrodd, stivnet;
Eksempel
- en forbeinet oppfatning
Faste uttrykk
- forbeine segbli til bein
- knoklene forbeiner seg