Bokmålsordboka
foranledige
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å foranledige | foranlediger | foranlediga | har foranlediga | foranledig! |
| foranlediget | har foranlediget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| foranlediga + substantiv | foranlediga + substantiv | den/det foranlediga + substantiv | foranlediga + substantiv | foranledigende |
| foranlediget + substantiv | foranlediget + substantiv | den/det foranledigede + substantiv | foranledigede + substantiv | |
| den/det foranledigete + substantiv | foranledigete + substantiv | |||
Betydning og bruk
være årsak til, gi opphav til;
Eksempel
- provokasjonene foranlediget ikke en slik reaksjon;
- konfirmasjonen foranlediget et stort selskap
Faste uttrykk
- foranlediget tiltvunget til, forpliktet til
- føle seg foranlediget til å by på mat;
- finne seg foranlediget til å unnskylde oppførselen sin