Bokmålsordboka
forankre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forankre | forankrer | forankra | har forankra | forankr!forankre! |
| forankret | har forankret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forankra + substantiv | forankra + substantiv | den/det forankra + substantiv | forankra + substantiv | forankrende |
| forankret + substantiv | forankret + substantiv | den/det forankrede + substantiv | forankrede + substantiv | |
| den/det forankrete + substantiv | forankrete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk; av for- (2 og anker (1Betydning og bruk
- feste med anker (1, 1)
Eksempel
- forankre en båt
- binde sammen med bolt eller jernkonstruksjon
Eksempel
- forankre en mur
- i overført betydning: gi rotfeste (1
Eksempel
- forankre beslutninger i folket;
- være forankret i gammel tradisjon