Bokmålsordboka
erklære
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å erklære | erklærer | erklærte | har erklært | erklær! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
erklært + substantiv | erklært + substantiv | den/det erklærte + substantiv | erklærte + substantiv | erklærende |
Opphav
fra tysk ‘gjøre klar’Betydning og bruk
Eksempel
- landet erklærte sin uavhengighet;
- vedtaket ble erklært ugyldig;
- erklære krig;
- erklære seg uenig i noe