Bokmålsordboka
ening, eining
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en eining | einingen | eininger | einingene |
| en ening | eningen | eninger | eningene | |
| hunkjønn | ei/en eining | eininga | eininger | einingene |
| ei/en ening | eninga | eninger | eningene | |
Opphav
norrønt eining ‘enhet’; av en (2Faste uttrykk
- i eningai det uendelige;
uten opphold