Bokmålsordboka
åvelte
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en åvelte | åvelten | åvelter | åveltene |
| hunkjønn | ei/en åvelte | åvelta | ||
Opphav
av norrønt á ‘på’Faste uttrykk
- i åveltei veltet stilling;
på ryggen uten å kunne reise seg- hesten lå i åvelte