lærling
substantiv hankjønn
Opphav
etter tysk Lehrling, opphavleg ‘elev’; jamfør lære (3Tyding og bruk
person som blir lært opp i eit handverk og praktiserer yrket under oppsyn av arbeidsgjevaren
- som etterledd i ord som
- handverkslærling
- konditorlærling
- murarlærling