Gå til hovudinnhald
Tilgjenge
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Vanleg søk
Søkjehjelp
62 treff

Bokmålsordboka 30 oppslagsord

fullmakt

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

fra lavtysk; etter latin plenipotentia

Betydning og bruk

  1. tillatelse, makt eller myndighet til å handle i en annens sted
    Eksempel
    • få fullmakt til å ta avgjørelser på vegne av selskapet;
    • samle inn fullmakter fra alle styremedlemmene
  2. dokument som gir fullmakt (1)
    Eksempel
    • har du fullmakt?
    • utstede fullmakt
Artikkelside

per prokura

Betydning og bruk

etter fullmakt;
forkorting p.p.;
Sjå: prokura
Artikkelside

fullmaktsbrev

substantiv intetkjønn

Betydning og bruk

Artikkelside

unntakstilstand

substantiv hankjønn

Betydning og bruk

krisetilstand, for eksempel krig eller opprør, da landets regjering får fullmakt til å treffe særbestemmelser, for eksempel innføre sensur eller særdomstoler
Artikkelside

parlamentær

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk

Betydning og bruk

utsending som i krig har fått fullmakt til å forhandle
Artikkelside

ombud

substantiv intetkjønn

Opphav

norrønt umboð ‘fullmakt’; jamfør bud

Betydning og bruk

  1. verv som en blir valgt eller oppnevnt til
  2. person som innehar et ombud (1)
Artikkelside

kommisjonær

substantiv hankjønn

Opphav

fra fransk; jamfør kommisjon

Betydning og bruk

person som har fullmakt til å utføre noe på vegne av en annen;
jamfør kommittent
Eksempel
  • kommisjonær for Norsk Tipping
Artikkelside

kommittere

verb

Betydning og bruk

overdra verv;
gi fullmakt til å utføre noe

Faste uttrykk

  • kommittere seg til
    gi bindende utsagn om
Artikkelside

bemyndigelse

substantiv hankjønn

Uttale

bemynˊdigelse

Betydning og bruk

Eksempel
  • etter bemyndigelse;
  • gi, få bemyndigelse til
Artikkelside

bemyndige

verb

Uttale

bemynˊdige

Opphav

av myndig

Betydning og bruk

gi myndighet, fullmakt
Eksempel
  • bemyndige styret til å avgjøre saken
Artikkelside

Nynorskordboka 32 oppslagsord

fullmakt

substantiv hokjønn

Opphav

frå lågtysk; etter latin plenipotentia

Tyding og bruk

  1. makt, mynde eller løyve frå ein person til ein annan til å handle i staden hans
    Døme
    • gje nokon fullmakt til å heve pengane;
    • ha fullmakt til å handle på vegner av styret
  2. dokument som gjev fullmakt (1)
    Døme
    • vise fullmakta
Artikkelside

per prokura

Tyding og bruk

etter fullmakt;
forkorta p.p.;
Sjå: prokura
Artikkelside

prokura

substantiv hankjønn eller inkjekjønn

Opphav

frå italiensk ‘fullmakt’; av latin procurare ‘syte for’

Tyding og bruk

fullmakt til å skrive under eller tinge på vegner av (den ansvarlege leiaren for ei) forretningsverksemd
Døme
  • styret kan gje forretningsføraren prokura

Faste uttrykk

  • per prokura
    etter fullmakt;
    forkorta p.p.
Artikkelside

mandat

substantiv inkjekjønn

Opphav

frå latin , av mandare ‘påleggje, gje i oppdrag’

Tyding og bruk

  1. Døme
    • ha mandat til å gjere noko;
    • ha mandat frå styret
  2. arbeidsoppgåve, oppdrag
    Døme
    • nemnda har fått eit vidt mandat
  3. verv som representant i ei folkevald forsamling;
    plass på Stortinget eller liknande
    Døme
    • partiet fekk to nye mandat ved valet
  4. styring, forvalting, overhøgd, særleg over tidlegare koloniar

Faste uttrykk

  • bunde mandat
    standpunkt som er avgjort på førehand
    • dei fekk bunde mandat frå partiet
Artikkelside

mandatar

substantiv hankjønn

Opphav

av mandat

Tyding og bruk

person som har fullmakt til å gjere noko for ein annan
Artikkelside

akkreditere

akkreditera

verb

Uttale

akrediteˊre

Opphav

av fransk accréditer ‘vise tillit’

Tyding og bruk

  1. gje fullmakt til å vere offisiell utsending eller til å vere til stades
    Døme
    • vere akkreditert som diplomat;
    • vere akkreditert til pressekonferansen;
    • akkreditere valobservatørar frå nasjonale og internasjonale organisasjonar
    • brukt som adjektiv
      • ein akkreditert diplomat;
      • akkrediterte pressefolk
  2. gje offisiell godkjenning (til verksemd, institusjon eller liknande)
    Døme
    • bli akkreditert som universitet;
    • akkreditere nye masterutdanningar;
    • utføre testar på eit akkreditert laboratorium
    • brukt som adjektiv
      • akkrediterte universitet
  3. gje fullmakt til å få pengar utbetalt hos tredjemann
Artikkelside

parlamentær

substantiv hankjønn

Opphav

frå fransk

Tyding og bruk

utsending som i krig har fått fullmakt til å forhandle
Artikkelside

delegasjon

substantiv hankjønn

Opphav

frå latin; jamfør delegere

Tyding og bruk

gruppe av utsendingar med fullmakt til å handle på vegner av ein organisasjon, stat eller liknande
Døme
  • kommunen sende ein delegasjon til departementet
Artikkelside

delegere

delegera

verb

Uttale

delegeˊre

Opphav

av latin de- og legare ‘sende ut, utnemne’; jamfør de-

Tyding og bruk

  1. overdra ansvar, makt, oppgåver eller liknande
    Døme
    • delegere oppgåver;
    • kommunen fekk delegert ansvaret frå fylkeskommunen
    • brukt som adjektiv
      • delegerte oppgåver;
      • få eit delegert ansvar for forvaltinga
  2. gje makt til å opptre på sine vegner;
    sende med fullmakt
Artikkelside

løyvingsmakt

substantiv hokjønn

Tyding og bruk

  1. fullmakt til å løyve pengar
    Døme
    • kommunestyret har løyvingsmakt
  2. styringsorgan som løyver pengar
    Døme
    • skape ein føreseieleg situasjon for løyvingsmaktene
Artikkelside
Side 1 av 4