Nynorskordboka
prokura
substantiv hankjønn eller inkjekjønn
| kjønn | eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form | |
| hankjønn | ein prokura | prokuraen | prokuraer | prokuraene |
| inkjekjønn | eit prokura | prokuraet | prokura | prokuraa |
Opphav
frå italiensk ‘fullmakt’; av latin procurare ‘syte for’Tyding og bruk
fullmakt til å skrive under eller tinge på vegner av (den ansvarlege leiaren for ei) forretningsverksemd
Døme
- styret kan gje forretningsføraren prokura
Faste uttrykk
- per prokuraetter fullmakt;
forkorta p.p.