Gå til hovedinnhold
Tilgjengelighet
ordbøkene.no, Bokmålsordboka og Nynorskordboka

Avansert søk

Enkelt søk
Om avansert søk
Ett treff

Nynorskordboka 4 oppslagsord

veit 2, veiter

substantiv inkjekjønn

Opphav

samanheng med veitt

Tyding og bruk

sauelus, kulus
Artikkelside

veite 2

veita

verb

Opphav

norrønt veita, kausativ til vita ‘vende i ei viss lei’

Tyding og bruk

leie bort (vatn), grøfte
Døme
  • veite ut, vekk vatn;
  • veite vatnet frå vegen

Faste uttrykk

  • veite ut
    gjere jorda tørrare med grøfting
Artikkelside

veit 1, veite 1

substantiv hokjønn

Opphav

norrønt veit, veita; av veite (2

Tyding og bruk

  1. Døme
    • grave ei veit langs vegen for å leie unna vatnet
    • på havbotnen:
      • setje lina i ei veit
    • for (1, 2) i tre eller stein
      • ei veit i stokken
  2. smal gate, smau, strete
    Døme
    • veitene i Trondheim
Artikkelside

attgått

adjektiv

Tyding og bruk

  • bruk samsvarsbøying når attgått står framfor substantiv
    • ei attgått stikkrenne;
    • attgåtte veiter
  • bruk grunnform av attgått når det står etter eit usjølvstendig verb
    • åkeren er attgått av ugras;
    • fòrene er åttgått
Artikkelside