Nynorskordboka
veite 2
veita
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å veitaå veite | veitarveiter | veitte | har veitt | veit! |
| veitar | veita | har veita | veit!veita!veite! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| veitt + substantiv | veitt + substantiv | den/det veitte + substantiv | veitte + substantiv | veitande |
| veita + substantiv | veita + substantiv | den/det veita + substantiv | veita + substantiv | |
Opphav
norrønt veita, kausativ til vita ‘vende i ei viss lei’Tyding og bruk
leie bort (vatn), grøfte
Døme
- veite ut, vekk vatn;
- veite vatnet frå vegen
Faste uttrykk
- veite utgjere (jorda) tørr(are) med grøfting