Avansert søk

30 treff

Bokmålsordboka 30 oppslagsord

klare 2

verb

Opphav

av klar (1

Betydning og bruk

  1. gjøre klar eller fri for grums;
    Eksempel
    • klare kaffen;
    • klare stemmen
  2. gjøre sak eller sammenheng klar, tydelig
    Eksempel
    • klare opp et problem;
    • klare tankene

klare 3

verb

Opphav

beslektet med klar (1

Betydning og bruk

Eksempel
  • klare en oppgave;
  • klare en påkjenning

Faste uttrykk

  • klare brasene
    overvinne vanskene
  • klare seg
    • komme seg gjennom en vanskelig situasjon;
      greie seg (2)
      • klare seg godt økonomisk;
      • klare seg til eksamen;
      • klare seg ut av en kinkig situasjon
    • være nok
      • nå får det klare seg

klarere

verb

Opphav

fra lavtysk, beslektet med klar (1; jamfør klare (3

Betydning og bruk

  1. om varesending og lignende: ordne tollpapirer og betale toll;
    Eksempel
    • klarere en vare
  2. om skip: vise skipspapirer og avgiftskvitteringer
    Eksempel
    • skipet er klarert;
    • klarere inn;
    • klarere ut
  3. kontrollere og godkjenne
    Eksempel
    • saken er klarert av departementet

klare 1

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

av klare (2

Betydning og bruk

  1. revne i skylag;
  2. åpent sted

stagge seg

Betydning og bruk

legge bånd på seg;
begrense seg;
Se: stagge
Eksempel
  • jeg klarer ikke stagge meg når jeg ser sjokolade

stagge

verb

Opphav

beslektet med stadig og stødig

Betydning og bruk

  1. stanse, stoppe;
    hindre
    Eksempel
    • vi må stagge den negative utviklingen
  2. roe ned, berolige;
    få til å stilne
    Eksempel
    • stagge et skrikende barn;
    • entusiasmen hennes var ikke til å stagge

Faste uttrykk

  • stagge seg
    legge bånd på seg;
    begrense seg
    • jeg klarer ikke stagge meg når jeg ser sjokolade

egyptisk mørke

Betydning og bruk

dypt mørke som en ikke klarer å trenge gjennom;
Se: mørke

som best en kan

Betydning og bruk

så bra en klarer;
etter beste evne;
Se: best
Eksempel
  • fordele samfunnets goder som best en kan

modus

substantiv hankjønn

Opphav

fra latin ‘mål, måte’

Betydning og bruk

  1. i språkvitenskap: verbalkategori som markerer hva taleren mener om det som blir sagt, om det skal tolkes som en påstand, et ønske eller et påbud
    Eksempel
    • moderne norsk har to modi, indikativ og imperativ
  2. om elektronisk apparat: innstilling (1), funksjon (4)
  3. mental tilstand
    Eksempel
    • jeg må gå inn i en modus der jeg klarer å slappe av

selvgående, sjølgående

adjektiv

Betydning og bruk

som går av egen kraft;
som driver seg selv;
som klarer seg selv uten hjelp
Eksempel
  • en selvgående bil;
  • de fleste medarbeiderne er ganske selvgående