Avansert søk

11 treff

Bokmålsordboka 11 oppslagsord

monopol

substantiv intetkjønn

Opphav

fra gresk , av mono- og polein ‘selge, handle’; jamfør mono-

Betydning og bruk

  1. markedssituasjon der det på tilbudssiden bare fins én selger eller produsent;
    Eksempel
    • ha monopol på noe;
    • skaffe seg monopol på noe
  2. selger, produsent som er alene på et marked
  3. i overført betydning: det å være den eneste som har rett til å gjøre eller utnytte noe
    Eksempel
    • du har ikke monopol på meg

Faste uttrykk

  • ha monopol på sannheten
    mene at en er alene om å kjenne sannheten
    • han tror han har monopol på sannheten

mon-

prefiks

Betydning og bruk

prefiks (1) som angir at det fins én av noe;
i ord som monark;
jamfør mono-

monoski

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Opphav

av mono-

Betydning og bruk

bred ski til alpin skisport som en står på med begge beina vendt rett framover;
jamfør snøbrett

mono

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør mono-

Betydning og bruk

lydgjengivelse i én kanal;
motsatt stereo
Eksempel
  • en gammel lp-plate i mono

kimono

substantiv hankjønn

Uttale

ki-

Opphav

fra japansk , av ki ‘ta på’ og mono ‘ting’

Betydning og bruk

fotsid kjole med vide ermer

monom

substantiv intetkjønn

Opphav

fra gresk , av mono- og nomos ‘del(ing), regel’; jamfør mono-

Betydning og bruk

matematisk uttrykk med bare ett ledd, for eksempel 5ab;
til forskjell fra binom og polynom

monogami

substantiv intetkjønn

Opphav

fra gresk, jamfør mono- og-gami

Betydning og bruk

det å være gift med eller trofast mot én person;
til forskjell fra bigami og polygami

monografi

substantiv hankjønn

Opphav

jamfør mono- og -grafi (1

Betydning og bruk

bok eller avhandling med beskrivelse av et avgrenset emne

monokkel

substantiv hankjønn

Opphav

gjennom fransk, fra middelalderlatin ‘enøyd’, av latin mono- og oculus ‘øye’; jamfør mono- og mon-

Betydning og bruk

enkelt brilleglass til å feste i den ene øyekroken;
til forskjell fra binokkel

monoftong

substantiv hankjønn

Opphav

av gresk monophthongos, av ‘enkel’ og ‘lyd’; jamfør mono-

Betydning og bruk

vokal med en kvalitet som ikke glir fra én vokallyd til en annen i samme staving;
motsatt diftong