vekt
substantiv hokjønn
Opphav
norrønt vekt; frå lågtyskTyding og bruk
- kraft som ein lekam verkar på eit underlag med;
Døme
- gå opp i vekt;
- selje fisk etter vekt;
- bere vekta av noko;
- leggje vekta si på senga;
- fordele vekta på båe sider av båten;
- flytte vekta over på det andre beinet
- som etterledd i ord som
- eigenvekt
- fødselsvekt
- kroppsvekt
- nettovekt
- slaktevekt
- i overført tyding: kjenslemessig byrd;
Døme
- slite under vekta av ansvaret;
- kjenne vekta av eit langt liv
Døme
- bruke titalssystemet i mål og vekt
- så mykje av ei vare som ein veg i éin gong
Døme
- ei vekt smør
- reiskap eller instrument til å vege (2, 1) med
Døme
- leggje noko på vekta;
- bruke ei vekt for å få rett mengd mjøl
- gjenstand med ei viss vekt, brukt til å trene kroppsstyrke med
Døme
- trene med vekter;
- lyfte vekter
- i astrologi: person som er fødd i stjerneteiknet Vekta (mellom 24. september og 23. oktober)
Døme
- han er vekt
- i idrett: vektklasse i visse idrettar, særleg kampidrettar
- som etterledd i ord som
- bantamvekt
- cruiservekt
- flugevekt
- lettvekt
- tungvekt
Faste uttrykk
- i laus vektom vare: som ikkje er pakka og vegen på førehand
- selje grønsaker i laus vekt;
- prisen på matpoteter i laus vekt
- leggje vekt påla (noko) telje sterkt;
gje stor viktigheit- ho legg vekt på erfaring;
- ved tilsetting blir det lagt vekt på personlege eigenskapar;
- partiet legg vekt på økonomisk likskap