Nynorskordboka
mæte
mæta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å mætaå mæte | mæter | mætte | har mætt | mæt! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| mætt + substantiv | mætt + substantiv | den/det mætte + substantiv | mætte + substantiv | mætande |
Opphav
norrønt meta ‘måle, verdsetje, vørde’; av svensk mäta ‘måle’Tyding og bruk
Døme
- ho var ikkje mykje mætt;
- dei mætte det ikkje